"Æ e virkli et surrehåve!"

Nå har det gått for langt! Altfor langt! Idag var jeg skikkelig SINNA! Marianne trodde noen hadde dødd når jeg kom inn døra! Det har gått alt for langt!

Det startet søndag for to uker siden.
Da klarte jeg å miste pengeboka ut av bilen i Lyngdal rett før jeg kjørte til Kristiansand. Heldigvis lå ho i innkjørselen på Rom, så Arild leverte ho til meg noen dager senere.
Resten av uka tror jeg gikk greit.
Denne uka har derimot vært helt vill!
Jeg har lett etter pengeboka hver eneste dag! Og det er ikke tull engang!
Har funnet den i regnbuksa i en sekk, i bunnen av skolesekken, men det verste var da jeg hadde gått frå ho på ein pult i H-bygget.

Men idag toppet jeg alt. Skulle trene med Marianne før skolen, så litt over åtte satte jeg kursen mot spicheren. På vei bortover merket jeg plutselig at mobilen var vekk. Jeg sykla tilbake å kikke tre ganger uten resultater. Da regna jeg med noen hadde funnet den og sykla videre til Spicheren, kom jo selvfølgelig altfor seint. Hev meg i garderoben og kledde av meg, men da jeg tok fram sekken for å finne badebuksa var den ikke der. Hadde jo pakket sekken på mårranen! Så da kledde jeg meg og buste sykt sinna på meg selv inn til Marianne som lå i bassenget. Det var da ho trudde noen hadde dødd.

Det endte med at ho etterhvert kom opp av bassenget og indelig snill som ho forslo ho å være med å kikke mer etter telefonen. Så jeg hev meg på sykkelen med Marianne bakpå, ho var bevæpna med sin telefon og ringte konstant så vi skulle høre den. Men ingen resultat og etterhvert begynte noen å ta telefonen, men så legge på. Så noen hadde den hvertfall.

Jeg stakk så på skolen, noe som endte med at jeg justsåvidt ikke glemte treningssekken i klasserommet når jeg skulle heim.

Så kom jeg heim, og etter ei stund skulle jeg igjen prøve å få unnagjort dagens trening. Dette endte med at jeg plutselig sto utenfor døra, som har smekklås, UTEN pengeboka, UTEN Spicheren-kortet, UTEN husnøklene og selvfølgelig UTEN mobilen! Heldigvis var jentene heime, så de kunne slippe meg inn igjen.

Heldigvis endte det hele godt med at alt har løst seg. Min fantastisk snille kjerast brukte både tid og penger og fikk til slutt henta mobilen min på hittegodsen. Snakk om flax! Tusen takk til den supersnille kjerasten min og til du godhjerta fremmede som leverte telefonen inn så fort!

"Alt gjenge heldigvis godt til slutt"!