"Detta e for gale!"

Begynner å lure på om det er eksamenstida som har innhentet meg lit tidligere i år, og at det er den som har ført til alt dette tullet, vaset og rotet som har omringet meg i det siste. Men jeg har virkelig klart å smitte min kjære også nå. Så istedenfor å holde meg i øyran så har ho begynt med det samme. Vimsing uten like!

Her er historien:

Marianne og gjengen låner bilen min til Lyngdal idag, det er teaterkveld. Så jeg kom med bilen til Marviksveien, og da de gikk ble jeg igjen for å fikse sykkelen til Marianne. Etter at sykkelen var i boks gjorde jeg meg klar til å sykle avsted.

Da merket jeg at jeg idet jeg ga Lill bilnøklene glemte jeg å ta av husnøklene mine. Så nå sto jeg altså uten husnøklene mine kveld. Jaja, Siv er jo heime, så jeg klarer meg jo, tenkte jeg. Så jeg begynner å kikke etter Marianne sin husnøkkel, men finner den ikke, så ringer henne for å høre hvor den ligger. Men Marianne hadde nemlig glemt å legge igjen husnøkkelen sin, den hadde ho nemlig i lomma.

Så dermed ble jeg sittende her, aleine i stua til Marianne. Skulle egentlig vært på badmintontrening halv åtte, men det ser mørkt ut. Kan ikke gå herfra for jeg får ikke låst. Har heller ikke nøkkel til å komme inn å hente treningstøyet heime (hvis ikke Siv er heime da). Og må jo eventuelt rekke å sykle ned å hente treningstøyet og være klar i badmintonhallen på Spicheren om 13 minutter. Skjer nok ikke..

Men jeg har kost meg med gårsdagens pannekaker og AFV her i sofakroken, og jeg slipper trening med god unndkyldning. Så ingenting er så gale at det ikke er godt for noe!