Det var en mørk og regnfull natt

Det var en gang en tirsdagskveld, faktisk denne uka. Jeg var heime hos mamma, men var på vei til å bli kastet ut siden ho skulle ha "klubben" på besøk. Hadde planlagt å søke tilflukt hos en kamerat, men han viste seg å være utenbys. Litt rådvill satt jeg med pcen på fanget og lurte på hvor jeg skulle gjøre av meg. Da fikk jeg en facebook-melding av Birgitte. "Jeg og Siv kommer å henter deg innen en time. Vær klar!". OK, det var kanskje ikke helt sånn den var, men ganske så nærme hvertfall. Jeg drakk opp siste kaffiskvetten, pusset tennene, gikk på do, knyttet skoene, tok på meg jakka og sto klar i ganga og venta på at de skulle komme. Ikke visste jeg hvor vi skulle, hva vi skulle gjøre der og eventuelt hvem andre enn Siv og Birgitte som var med. Både skummelt og spennende på en gang. Jeg hørte et tut, styrtet ut og hev meg inn i baksetet. Birgitte og Siv satt i fremsetet. Birgitte satt bak rattet, så ho blei automatisk sjefinnen for kvelden. Vi kjørte så opp til toppen av oftebro og hentet en småstresset Marit som egentlig var fornuftig ved å skrive oppgave. Vi fikk heldigvis snakket henne fra fornuften og lurt henne med inn i baksetet. Måtte nesten lokke med sjokolade, sånn som man gjør med småbarn! Vi kjørte så ned til Statoil der bilen fikk sitt og vi fikk vårt. Mitt var en flaske Farris bris med smak av sitrongress, en kopp nykvernet kaffi og en hobby (ja, sjokoladen, på en tirsdag!). Vi kjørte så videre. Bilen svingte oppover det som i Lyngdal tilsvarer Dollaråsen, altså heia bak den Kristne grunnskolen. Vi fortsatte til topps der på jakt etter en hemmelig vei som kunne lede oss helt til Betania. Etter å ha møtt øde gårdstun, lysende husnegre, mørke smale veier, stengte porter, små snuplasser og nesten sett mange elger (hvertfall ifølge Marit), måtte vi gi tapt. Vi kjørte ned igjen.
Med nytt mot fant vi ut at vi skulle finne den hemmelige veien, ved å kjøre fra andre siden. Vi kjørte altså inn ved Betania og skulle nå kjøre til Dollaråsen. Også på denne reisen møtte vi mye skumle ting. Marit var den reddeste av alle også denne gangen. Etter å ha snudd i overfylte gårdstun, nesten kjørt ut i et vann, kjørt forbi forlatte spøkelseshus og nesten sett mange elger igjen (ihvertfall ifølge Marit), så vi lys. Men lysene tilhørte E39 og lå på andre siden av Lenesfjorden. Vi hadde altså kjørt altfor langt i feil retning. Vi kom til et skilt som forklarte at veien var stengt med bom noen meter nedenfor. Samtidig sto det "RASFARE!! Kjøring er på eget ansvar". Vi fikk vill panikk, spesielt Marit, og snudde bilen i en fei. Marit stakkars var livredd da vi begynte på veien tilbake. Vi måtte igjen passere det forlatte spøkelseshuset på nært hold. Heldigvis gikk det bra denne gangen også. Vi kjørte så ut på Herdalsletta og det skumle så ut til å være over. Stakkars livredde Marit kjørte vi likevel sporentreks heim så ho kunne få litt trøst av doktorpappaen sin. Mannen hennes var desverre i Oslo ser du.
Ferden var derimot ikke over for vi andre tre (litt modigere) eventyrere. Den fortsatte til Hagestad, forbi Farfar sitt hus og opp Åsheia. Der kikket vi litt på et hus som er til salgs. Så forstatte ferden på grusvei forbi Birkeland og Kåveland så vi til slutt endte opp i Austad. Der viste jeg de andre to hvor jeg og min kjære kan tenke oss å kanskje bygge hus en vakker dag. Så tok vi asfalten fatt ned til sentrum. Slitne etter kveldens spennende ferd kjørte jentene meg heim og jeg takket for meg. Siv ble helt i fra seg over å ha gått glipp av Greys Anatomy, så regner med Birgitte måtte trøste litt på vei heim.
Takk for en gøy, informativ og spennde kveld folkens!