Har du ikke lest forrige innlegg, les det først!

Hope: Skogen ekspedisjonen fant sted i var Austad-skogen, nærmere bestemt Mælands-skogen. Det var rett å slett Far sin skog vi spankulerte ut i.

Jeg pakket en sabla bra tursekk før vi reiste. Badebukse, lommelykter, kniv, øks, kaffitermos, sokkeskift, stilongs og alt annet man trenger for å være proff i villmarka. Erik ble nesten misunnelig siden han skulle på jobb imårra og ikke kunne være med, siden "dere gjør det så skikkelig!" Hadde med sovepose, presenning og fiskestang utenom sekken. Presenninga skulle vi ligge oppå siden bakken sansynligvis var våt. Vi reiste ca halv 7 fra Henning og de, som er naboene til Marianne. Der vandret vi opp i Tranberg-skogen istedenfor å ta traktorveien til Far, så vi brukte veldig mye lenger tid på gåing enn nødvendig. Dette var selvfølgelig planlagt siden det ga mer villmarksfølelse.

Da vi nærmet oss vannet som var målet for ekspedisjonen, fikk vi øye på noe rart i lysningen. Det så ut som noe stort, hvitt og rundt. Diskusjonen ble heftig, og alt fra at det var "en busk" til "noe med pels" ble foreslått. Det viste seg at det var en sau. En ensom sau, langt oppe på heia! Den så nesten ut som en monstersau, fordi den hadde sabla mye ull, mye mer enn de vanligvis har. Vi diskuterte frem og tilbake hvorfor den var her. Den måtte jo ha rømt fra et gjerde, og det var veldig sansynlig at den kunne vært en av Hennig og des sauer fra i fjor. Vi bestemte oss for å finne ut av dette ved å fange sauen. Vi lempet av oss sekkene og omringet sauen sakte, FØR VI PLUTSELIG LA PÅ SPRANG! Sauen for avsted og var rask som bare det. Vi fulgte etter, hit og dit, og endte opp på en topp der sauen ikke kom seg ned. Vi omringet den og, etter et par forsøk, fikk vi fanget den. JEG var faktisk mannen som først fikk tak i den. Jeg og Fredrik holdt så sauen, men Henning hentet bagasjen. Etterhvert fikk vi sjekket øremerket, der det sto at sauen tilhørte KVS Lyngdal. Så de må ha hatt noen sauer på et jorde i nærheten, også har en av dem stukket av og levd ei god stund alene i skogen. Vi ringte KVS flere ganger, men på en søndag tok de ikke telefonen, så vi slapp sauen laus igjen. Vi ventet at den nå bare ville fare avsted, men den stoppet veldig nær oss, og ble ved oss ei god stund. Vi døpte henne Dolly.

Etterhvert valgte vi ut en passende camp, nesten på en topp, oppetter en lodrett stein. Veldig bra plassering syntes jeg. Vi fant så fram fiskestanga og gikk på leting etter mark. Etter ei stund fant vi noen perfekte steiner vi rulla vekk, og under der plukka vi sammen 5 meitemark. Vi tok så en runde rundt hele det store vannet på jakt etter en god fiskeplass, der det er dypest. Tingen er at hele vannet var ganske så grunt, og jeg mistet fort troen på fisk. Henning beholdt derimot iveren, men ble ingen fisk av iver alene.

Etter at markene var oppbrukte uten resultater gikk vi til campen og fylte flaskene våre med vann. Jeg var nå veldig tørst siden jeg hadde glemt å ta med meg ei vannflaske, og ikke hadde drukket noe siden før vi gikk. Brukte termosen til å ha vann i, tømte kaffen ut. Vi tente så bål ved campen å begynte på spøkelseshistoriene. Vi satt vel der å koste oss i en halvtime før regnet begynte å dryppe. Vi gikk etterhvert bort til presenningen og satte oss under den. Regnet økte på å tilslutt pøste det ned. Plutselig så jeg et lyn flerre over himmelen, etterfullt av baldrende torden. Dette fortsatte LENGE og er det verste tordenværet jeg noengang har opplevd. Vi hadde heldigvis campet en relativt sikker plass. Presenninga vi satt under var hullete og dårlig, så vannet rant rett gjennom og vi ble søkkvåte alle mann. Våre foreldre utviste bekymring og ville ha oss heim, hvis vi kunne finne veien i mørket. For mørkt var det, knallmørkt!

Etter å ha vurdert sterkt å stikke heim letta plutselig regnet. Himmelen ble faktisk stjerneklar! Opitmismen vokste, vi bytta til tørre klær fra sekken, pakket ut soveposene og var klare til å legge oss. Da kom regnet igjen. Dette førte til at vi bestemte oss for å bite ordene i oss, å stikke heim. Vi hadde ikke fått sovet ett sekund i det været! Alt ble pakket sammen, og utstyrt med tre lommelykter trasket vi nedover i mørket. For å finne veien i mørket fulgte vi firehjulersporene til mine svogere store deler av veien.

Etter å ha kommet søkkvåt inn døra, fått varmen i meg og spist litt kveldsmat merker jeg at det kan svi å være stor i kjeften. Alle våre foreldre hadde vist stor skepsis å negativitet rundt villmarksplanene våre, så det å komme tassende heim på natta var litt kjedelig. Randi, mammaen til Henning og Fredrik, tror jeg likevel var veldig lettet over å få dem heim. Vi fikk noen bekymrede telefoner. Siste ordene hun ropte da vi gikk var "Det er ingen skam å snu!" De ordene skulle bli mer skjebnesvangre enn vi noengang hadde trodd.

Men vi hadde jo sagt at vi skulle leve på det vi fant. Og vi kunne levd gala godt faktisk med både grilla sau å cola! Henning fant nemlig en uåpner colaboks i skauen. Jeg mistenker mine svogere. Og godhjertede som vi er lot vi Dolly leve! Men blåbær spiste vi massevis av, og litt tyttebær og kreklingbær. Ellers var turen full av moro, fine naturopplevelser, gode samtaler og godt kameratskap, sjøl om været ikke var på vår side denne ganga. Og neste gang skal vi være bedre forberedt med flere TETTE presenninger så vi kan få skikkelig ly for regnet. Og syntes forresten likevel det er litt kult å ha ligget i skogen under det verste tordenværet i manns minne! Litt fascinerende var det hvertfall!