Kald hjemkomst.

Må bare få fortalt om tirsdagen da Marianne kom heim fra Oslo. Ho hadde vært der siden søndag og jeg var i Lyngdal i helga så vi hadde ikke sett hverandre siden fredag. Så man skulle jo trodd det hadde blitt et varmt gjensyn mellom kofferter og travle mennesker på flyplassen. Men slik gikk det ikke. Jeg kjørte alene helt ut til Kjevik for å hente min kjære. Parkerte bilen, putta på en tjuer for å unngå bot, også gikk jeg inn på flyplassen. Idet jeg kom meg gjennom den svære svingdøra, fikk jeg umiddelbart øye på henne. Sitrende av forventning, av flere grunner, smilte jeg bredt og gikk mot henne. Idet hun fikk øye på meg trakk hun umiddelbart godt på smilebåndet, før hun sperret øynene opp og gjorde en grimase lignende den man gjør når man har drukket tran. Før jeg hadde nådd bort til henne hadde hun allerede snudd seg vekk. Jeg fikk ikke en velkomstklem engang! Alt jeg fikk var "FYSJ!" og "Jeg orker ikke SE på deg engang!". Så snakk om å bli gitt en kald skulder. Jeg fikk nesten frostskader der jeg sto! Men koste meg godt likevel. Hadde ventet lenge på dette øyeblikket. Gledet meg til å overraske henne! Gledet meg til å hente henne på flyplassen, MED BART!! Og jeg vil kalle barten en suksess! Hvertfall for mitt vedkommende. Den funka nøyaktig som forventa og jeg koste meg nesten enda mer! Var absolutt litt kjipt og gå glipp av velkomstklemmen, men å få sett reaksjonen hennes var sabla gøy! Men den fantastiske barten forsvant dermed på under et døgn. Men gikk med den på skolen på tirsdag, det skal jeg ha kredit for! Det morsomste var de som ikke turte å kommentere det engang, som !!! Men var deilig å få et glatt og hårfritt ansikt igjen, så kan berolige alle med at barteplanene er lagt på hylla for ei stund. Får spare den til 30-, 40- eller 25 års krisa...